Dette er fotballgalskap

racing1

Fotballgalskap er et ord man hører ofte. Men betydningen av dette ble flyttet flere hakk da kona og jeg opplevde Racing vinne serien i Argentina fra tribuneplass.

Drosjesjåføren var oppgitt. Oppe på motorveien ut fra sentrum av Buenos Aires hadde han pløyd forbi køen ute på veiskulderen. Langs gatene nede i Avellanda var veiskulderen erstattet av fortau. Og på fortauene sto det biler. Det gjorde det også på midtrabatten. Og ute i gata. Mannen bak rattet begynte å gjøre gangtegn med fingrene i retning baksetet. Da han måtte ha hjelp av en kar ute i gata til å manøvrere seg mellom to trangt parkerte biler, tok vi hintet og takket for turen.

Stadion var uansett like ved. Det var drøye to timer til Racing Club skulle ta imot Godoy Cruz til årets siste seriekamp. Med seier ville hjemmelaget bli seriemestere, og spenningen lå i lufta i nabolaget. Overalt var folk med lyseblå og hvite drakter, i tillegg til plenty med gateselgere for de som ikke hadde det riktige utstyret ennå. Det ble viftet med flagg og skjerf – og ropt entusiastisk. Seriegullet skulle sikres.

Flere politisirener blandet seg med ropene. Det begynte å nærme seg den kombinasjonen av fotball og kaos som jeg hadde forventet. Men forventningene skulle snart bli overgått. Både politisirener og roping økte i intensitet, og forklaringen skulle snart komme rullende. Spillerbussen var på vei ned samme gate som oss, og den hadde på ingen måte klar bane mot stadion. Rundt bussen hoppet syngende supportere, mens de pisket opp stemningen med å banke i bussveggen. Politieskorten prøvde ikke engang å holde folk unna bussen, de hadde sin fulle hyre med å bane vei gjennom folkemengden. Bussen sneglet seg fremover, og sirener blandet seg med ivrige tilrop. Ting så riktig så lovende ut.

racing2

Vi bestemte oss for å ta følge med spillerbussen, som uansett svingte inn den gata vi hadde fått anbefalt å følge mot stadion. Men et stykke nedover gata var det stopp. Først et gjerde, som riktignok ble åpnet, deretter en manngard med politifolk sto klare med skjold og hjelper. De sperret veien for alle andre enn spillerbussen, og vi regnet med å følge etter så fort bussen hadde passert. Men plutselig begynte folk å bevege seg tilbake. Fort. Vi hadde ikke noe annet valg enn å bli med den veien strømmen førte oss. Litt tilbake var det mer plass, men stemningen var ikke som før. Folk så redde og sinte ut. Et kjapt overblikk: Politifolk med skjold og hevet gevær på den ene siden av oss. Steinkastende supportere på den andre. Ikke et sted du ønsker å være midt imellom.

Vi kom oss unna i en fei. Lettere rystet. Tilbake i andre enden av gata var stemningen mer bedagelig, og en mer avslappet politimann forklarte oss med fingerspråket at det var neste gate vi skulle inn til stadion.

Det har sjelden vært lettere å be noen ta en runde rundt kvartalet. Og i gata nedenfor var stemningen av det mer muntre slaget. Folk hoppet og danset med avkappede plastflasker fylt av ukjent innhold. De feiret allerede seriegullet ingen regnet med de kunne tape, og vi hadde kjøpt oss inn på festen deres. Lengst nede i lomma lå billettene, som vi hadde tatt ut maksbeløp av minibanken fem ganger for å få råd til.

Rundt et gatehjørne så vi stadion ordentlig for første gang, men først ventet en ny politisperring. Her måtte billettene fram – ingen uten billett skulle få komme helt inn til stadion. Gutta som festet i gata var her kanskje bare for festens skyld? Men vi slapp forbi, og veien frem til stadionbygget var omsider åpen.

racing3

Det var imidlertid ikke inngangen som sto på billetten vår. Igjen måtte vi ty til veiforklaring på tegnspråk. Naboinngangen var åpen, og vi slapp inn. Det bar opp noen mørke trapper, men til slutt var vi fremme. Her skulle jeg gjerne skrevet at et fantastisk skue åpnet seg for oss da vi kom ut på tribunen. Men det eneste vi så, var en vegg av mennesker. Det var helt fullt frem til trappa, halvannen time før kampstart. Vi klemte oss ut opp på siden. Og der var det bare å bli stående.

Vi sto høyt oppe. En vollgrav skilte de høye tribunene på «El Cilindro» fra gressmatta langt der nede. Og rundt oss var det høye piggtrådgjerder. Hadde vi fått plass blant de verste gærningene på stadion? Neida, det var bare det området som vanligvis var forbeholdt bortesupportere. De var det ingen av på stadion denne kvelden. Bare 64.000 stående og syngende hjemmesupportere. Og to nordmenn, som definitivt ikke var på hjemmebane. Det skjønte også argentineren ved siden av oss, som tilfeldigvis snakket bedre engelsk enn noen annen vi møtte. Han var begeistret over at to fotballfans fra Norge var på plass for å følge hans kjære Racing på vei mot seriegullet. «You are never going to forget this night», sa han. Og vi tvilte ikke.

Det ble sunget og jublet allerede lenge før kampstart. Våre spanskkunnskaper er begrensede, men vi kjente igjen både «te amo» og «campeon». Her skulle fansens store kjærligheten ta mesterskapet. Jubelen nådde nye høyder da hjemmelagets spillere entret banen for å varme opp. En merkelig blanding av kjærlighetssang og krigsrop. Det var intenst nå.

Video fra tribunen:

Intens var også pipingen da bortelagets keeper og keepertrener kom ut for å varme opp. De hadde en egen oppblåsbar spillertunnel, som sluttet langt ute på banen, utenfor rekkevidde for ting som måtte bli kastet fra tribunen. Det var det eneste vi så til bortelaget før kampstart. Resten av spillerne varmet opp innendørs. Åpenbart ikke uvanlig, ifølge ansiktsuttrykket på vår engelsktalende sidemann, da jeg spurte.

Oppblåsbare klappere ser vi stort sett i forbindelse med organiserte turer til håndballmesterskap her hjemme. Men argentinerne fornektet seg ikke. De tidvis utskjelte supportereffektene ble spredd over tribunen som en lyseblå og hvit bølge, som til slutt dekket hele langsiden.

Så kom lagene inn på banen. Det var jubel. Det var lys. Det var røyk. Det var en vannvittig stor tifo. Og det var smell. Alle oppblåsbare klappere ble sprengt og kastet mot banen. Det regnet plast. Og dopapir – ironisk nok, i en verdensdel med konstant underskudd på det på alle fellestoaletter. Det tok sin tid å rydde banen, før kampen som skulle avgjøre seriemesterskapet endelig kunne starte.

racing4

Selve fotballspillet er det ikke så mye å si noe om. Racing dominerte, med et usedvanlig duellorientert spill. Det gikk i lange oppspill til en feilvendt spiss, som helst skulle vende bort oppasseren og sette fart mot mostandernes mål, eventuelt ta med seg en ving på veien. Kaptein Diego Milito var naturlig nok sentral – og fansens store favoritt, etter å ha returnert til moderklubben etter ti år i Italia og Spania.

Stemningen på tribunen begynte å bli nervøs. Men publikum heiet fortsatt. Og vi heiet med. Dette var ikke et sted vi ville være om hjemmelaget mistet gullet. Det er ikke vanskelig å genuint håpe på seier når du frykter at alt annet kan være farlig for din egen sikkerhet.

Frykten var heldigvis ubegrunnet. Få minutter etter pause kom den forløsende 1-0-scoringen. Det ble hoppet, klemmet og grått rundt oss. Den 64 år gamle betongtribunen på Estadio Juan Domingo Peron gynget under oss. Utenfor stadion på motsatt side hadde noen begynt å sende opp fyrverkeri, som skulle vare halve omgangen. Og etter hvert som kampen gikk mot slutten, begynte fyrverkeriet inne på tribunen i motsatt sving også. Den nervøse stemningen fra før pause var borte. Nå var det fest på tribunen. Racing nærmet seg sitt første seriegull siden 2001, og bare det andre siden 1966.

Og gullet fikk de. Det kunne se ut som bortelaget Godoy Cruz ikke turte å ta fra hjemmelaget seieren. Dommeren blåste av. Seriegull. Det ble heldigvis ikke noen gjentakelse av hoppingen etter scoringen, men lydnivået var ekstremt. Vår engelsktalende sidemann hadde ikke glemt oss, men tok med med i feiringen ved å brøle «We are the champions!!!» inn i øret mitt.

racing5

Ute på banen fikk Diego Milito pokalen, og spillerne gikk en lang æresrunde. Og en til. Det var ikke mange som så ut til å tenke på hjemveien. Men vi skulle ut i ukjent terreng. Hva skjulte seg på utsiden? Fest? Folkemasser? En stor tomhet? Folk som var misunnelige på de som faktisk hadde vært på kamp? Og hvor vanskelig ville det bli å finne en taxi? Vi måtte tross alt via en motorvei på vei tilbake til sentrum, og dette var ikke et område man burde gå for langt i etter mørkets frambrudd.

Vi bestemte oss for å gå når en god porsjon andre gikk, men før de store massene veltet ut. Etter to og en halv æresrunde fikk vi klemt oss ut, i halen på en barnefamilie. Frykten for livet utenfor stadion skulle vise seg å være ubegrunnet. Der var det bare lystig stemning. Gatemat og øl ble solgt fra hjemmelagde boder. Vi kjøpte oss en solid pølse i brød og fulgte strømmen. Folk veivet med flagg, og ekkoet av sangene fra innsiden av stadion summet ute på gata.

Ved hovedveien fant vi en taxi uten problemer. Flesteparten var tross alt fremdeles inne på stadion. Andre var åpenbart allerede ute på motorveien. Noen i biler, noen på mopeder, og noen feiret seieren vandrende inn mot sentrum på veiskulderen vi hadde kjørt i motsatt retning noen timer tidligere. Denne kvelden var åpenbart helt greit å gå der også.

racing6

Legg inn en kommentar

Du kan bruke følgende HTML:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>