Et nytt Tottenham

Siste dag i januar-overgangsvinduet forsvant Aaron Lennon ut døra i Totteham. Klubben har gitt slipp på spilleren med lengst fartstid, men det er også tegn på et større skifte.

Akkurat nå er Yonues Kaboul spilleren som har vært i Tottenham lengst. Han kom i januar 2010, for fem år siden. Spillere som Kyle Walker, Danny Rose og Andros Townsend har riktignok vært i klubben lenger, men alle har flere lengre utlånsperioder bak seg. Dermed er plutselig Kaboul blitt kontinuitetsbæreren. Med bare fem år i klubben. Det blir ingen testimonials på White Hart Lane med det første.

Aaron Lennon var sistemann ut døra av en generasjon spillere som var med på å gi Tottenham suksess. Dette er selvsagt et relativt begrep, men noenlunde stabilt i topp seks hvert år siden 2006 er bedre enn noenlunde stabilt midt på tabellen de ti årene før. Tottenham har siden midten av 2000-tallet gjort stadige fremskritt. Det har vært feilskjær og sidespor, men man har hele tiden følt at klubben har bygget noe.

Mye av fundamentet ble lagt i 2004 og 2005, da Frank Arnesen styrte mye av overgangene i klubben. I løpet av et drøyt år, hentet Tottenham mange unge briter for relativt lave pengebeløp: Sommeren 2004 kom Paul Robinson, Michael Carrick og Calum Davenport. I januar 2005 ble Michael Dawson, Andy Reid (irsk, men poenget står) og Tom Huddlestone hentet. Et halvt år senere var også Aaron Lennon og Wayne Routledge Tottenham-spillere. Til sammen kostet disse under 20 millioner pund.

I tillegg kom Jermain Jenas inn døra på tampen av sommervinduet i 2005, etter å brått ha begynt å mistrives i Newcastle. Han var mer etablert, og dyrere, i likhet med nesten-navnebror Jermain Defoe, som kom i januar 2004.

Tottenham satt uansett med en stall full av unge, britiske spillere. Ikke alle slo til som forventet. Davenport og Reid ble aldri det helt store. Routledge brakk benet i sin første kamp og klarte aldri å danke ut Aaron Lennon etterpå. Og Michael Carrick ble så god at Manchester United kjøpte ham etter to år. Men de andre ble en del av stammen i klubben i mange av Tottenhams mest suksessrike år i nyere tid. I ligacupfinalen i 2008 var både Robinson, Lennon, Jenas og Huddlestone på banen. Og i Champions League-sesongen 2010-11 spilte Defoe, Lennon, Dawson, Jenas og Huddlestone alle mellom fire og ti kamper for Tottenham i Europas fineste selskap.

Det sportslige var imidlertid ikke det eneste positive med Tottenhams britiske ungdomsrevolusjon. Allerede midt på 2000-tallet var videresalgsverdien god for unge briter. Det fantes alltid et lag fra nedre halvdel som ville gi spillerne sjansen, dersom de ikke lyktes på toppnivå. Beleilig nok for Tottenham kom også planene om en home grown-regel i Premier League mot slutten av tiåret. Dermed økte i realiteten verdien på mange spillere i stallen ytterligere, selv om de litt etter litt viste seg å ikke være gode nok for en førsteellever lenger. Det var ikke vanskelig å få gode penger for spillerne.

Men det var ikke nye britiske unggutter man kunne kjøpe for de samme pengene. Verdien på fotballspillere har selvsagt steget generelt, men for unge talenter med engelsk pass har prisene skutt i taket. Manchester United brukte for eksempel 44 millioner pund på trioen Phil Jones, Chris Smalling og Ashley Young i 2011. Allerede da Kyle Walker og Kyle Naughton ble hentet i 2009, måtte Spurs ut med 10 millioner pund for duoen. Tottenham ville aldri hatt råd til å gjøre et unggutt-raid anno 2004-2005 i dag, mye takket være regelen om hjemlige spillere. Sånn sett var Arnesen og Levy både smarte og heldige med tidspunktet de gjorde det på. Det gjorde de dyre kjøpene under Ramos og Redknapp i 2008 og 2009 mindre skjebnesvangre enn de kunne blitt.

I dag er klubben tvunget til å tenke annerledes. Etablerte britiske spillere har sjelden potensiale til verdistigning, ettersom verdien allerede er kunstig høy. Tottenham har i stedet hatt suksess med å hente unggutter fra utlandet, som Lewis Holtby og Iago Falque. Ingen av disse ble noen store sportslige suksesser, men Tottenham gikk greit i pluss økonomisk på begge. En annen strategi er å hente spillere på utgående kontrakt. Både Niko Kranjcar og Steven Pienaar er også spillere som Tottenham tjente penger på.

På sikt synes det likevel å være spillerutvikling som er veien å gå. Unge talenter blir hentet tidligere enn før. Der Tottenham i 2004 og 2005 plukket opp unge briter som allerede hadde vist noe på lavere nivå, er spillerne yngre og ukjente når de kommer inn i akademiet den dag i dag. Her vil noen falle helt gjennom og aldri gi klubben inntekter. Men mange blir ok spillere i Tottenham, som i likhet med 04-05-generasjonen kan selges videre med godt overskudd. Eksempler på dette er Jamie O’Hara, Jake Livermore og Steven Caulker.

Noen få kan til og med ta skrittet fra Tottenhams akademi til nøkkelspillere i egen klubb. Vi ser konturene av dette med Nabil Bentaleb, Harry Kane, Ryan Mason og Andros Townsend. Like bak lurer Tom Carroll og Milos Veljkovi?. Vi kan nok si med stor sikkerhet at ikke alle disse er i Tottenhams a-lagsstall om fire-fem år. Men de som ikke er det, vil nok ha sørget for gode penger i klubbkassa.

Disse pengene kommer godt med når den nødvendige andelen engelskmenn i stallen skal fylles ut med utlendinger. Er Tottenham smarte med kjøp av engelske spillere og god på utvikling av egne talenter, vil man gå økonomisk i pluss med de engelske spillerne. Da kan man også tillate seg å bomme på noen kjøp fra utlandet. Og for hver Modric eller Berbatov tåler man et par Bassong-er eller Pavlyuchenko-er.

Med Aaron Lennon forsvant sistemann i en generasjon briter, som var med på å bygge et topplag, en identitet og en god økonomisk modell i Tottenham. Klubben var tidlig ute med å se verdien av å satse ungt og lokalt, i kombinasjon med lure utenlandskjøp. Nå er den ideen brukt opp. For å ta videre skritt må klubben dermed satse enda yngre, enda mer lokalt og være enda lurere i sine utenlandskjøp. Akademiet har allerede gjort en god jobb i flere år. Dersom Paul Mitchell lever opp til forventningene, kan fremtiden se enda lysere ut.

PS: Kilder til overganger og beløp er TransferLeague og MyFootballFacts. Sidene lister opp Tottenhams overganger de siste årene på hver sin måte. Det er åpenbart feilkilder her, ettersom listene tidvis er motstridende. Men de er begge interessante.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *