«Aldri har flere lest denne bloggen»

Denne uka kom som kjent de nye opplags- og lesertallene fra Mediebedriftenes Landsforening. “Som kjent”, fordi medier liker å skrive om medier. Særlig når det skjer noe hyggelig.

Det er lenge siden opplagstallene var hyggelig lesning for mange de fleste norske aviser. Dermed har jakten på hyggelige vinklinger flyttet fokus over på avisens lesertall. Og etter hvert som disse også gikk nedover, kunne man likevel lese saker om at avisene nådde nye høyder. Nå også inkludert digitale lesere.

Det er lett å le av dette. Og det kan virke krampeaktig å vinkle positivt for enhver pris. Men er ikke det bare en anerkjennelse av at mediene utvikler seg? Norske aviser får – ofte med rette – en del tyn for å stå fast i fortiden, med sin urokkelige tro på papiravisen. Men mediene utvikler seg. Og når leservanene endrer seg, må mediene få lov til å gjenspeile dette når de presenterer sine lesertall.

Skulle for eksempel ikke musikkbransjen fått lov å ta med cd-salget i sine tall da folk sluttet å kjøpe kasetter på 90-tallet? Eller burde fotobutikkene droppet digitalkameraene fra statistikken over kamerasalg?

Salg er selvsagt et nøkkelord her. Foreløpig selger ikke mediene mye nyheter på nett. Dermed er sammenlikningen i forrige avsnitt litt tynn. Platebransjen hadde nok kunnet skryte av helt andre tall om de hadde gitt bort gratis cd-er i 15-20 år. Eller mp3-er, som er mer relevant å sammenlikne med.

Men musikkbransjen har etter hvert funnet løsninger som gir litt inn i kassa, i form av Spotify, iTunes og lett tilgjengelig musikk. Og mediene skyter med hagle i alle retninger etter ulike betalingsløsninger. Et av skuddene vil nok treffe en gullfugl snart. Så mye fokus er det nemlig på dette i mediebransjen.

Imens kan man glede seg over at mediene slår seg på brystet over digitale lesere. Det er en plass de digitale produktene fortjener, etter lang tid som den uønskede lillebroren i manges øyne. Jeg tar dette som et tegn på at mediene tar det digitale på alvor. Og når man da høster frukter i form av lesere, er det fullt lovlig med skryteartikler.

Det som derimot ikke er lov, er å illustrere alle saker om eget mediehus med bilder av papiraviser. Da er vi jo tilbake i sumpa igjen, og i tillegg ser sammenhengen mellom tittel og bilde utrolig dum ut (se for eksempel her og her). Det er mulig det er enklere å fotografere papiraviser enn skjermer. Men redaktører som jubler for digital vekst med en papirblekke i hånda utstråler ikke akkurat et moderne fokus.

PS: Før noen påpeker hvilket glasshus jeg selv sitter i, skal jeg innrømme at jeg selv står smilende på et papiravisbilde hos min egen arbeidsgiver. Heldigvis er det ingen papiravis i min hånd, noe som i grunn stemmer bra med min mediebruk generelt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *